Minneord

 

Knut Dæhlen

 

En av norsk skogbruks aller største forkjempere og strateger har gått bort.  For oss som lærte tidligere fylkesskogsjef Knut Dæhlen å kjenne da vi var unge studenter og hadde praksis i Oppland-skogen ble han raskt en viktig læremester og inspirator. Under studietida på Ås i slutten av 70-åra minnes jeg hvordan han på sitt pedagogiske og velformulerte vis introduserte oss for skogens mangesidige funksjoner, herunder rollen som klimaregulator og energikilde. På samme tid ble verden rammet av store oljekriser, noe som satte fart på forskningen på nye energikilder.   


Som leder av Oppland Skogselskap tok Knut initiativet til en egen satsing på bioenergi allerede tidlig i på 80-tallet. Jeg fikk gleden av å jobbe for ham med dette gjennom det meste av åttiårene, og til tross for at olje-Norge sløvet seg hen i sin oljerikdom og langt på veg ignorerte de mer framtidsrettede energiløsningene fikk vi satt i gang en rekke nye bioenergiprosjekter. Men mange utredninger og planer måtte også legges på vent.


I dag, nær tredve år etter at det hele startet opp kunne Knut glede seg over at støvet børstes av en rekke av disse planene.  De siste årene var han involvert i sluttplanleggingen og fikk delta i åpningen av en rekke nye energianlegg, fyrt med råstoff fra Opplandsskogene. Ringen var sluttet – den skogen han var med å plante og så tidlig i sin karriere kunne nå høstes og brukes som et klimavennlig, oljeerstattende brensel. 


Til tross for hans inngående og detaljerte fagkunnskap og formidlingsevne om biologi, teknikk, økonomi og økologi som basis for utnytting av skog og skogprodukter, var det likevel når han fikk mulighet til å sette skogen inn i det store samfunnsmessige, globale perspektivet at han var i sitt ess og trivdes aller best.  Gjennom forfatterskap og foredrag fikk Knut formidlet sin helhetlige tenkning om skog og skognytting til et bredt publikum i inn- og utland. Han var i sannhet en stor skog-ambassadør,  og så skogen for langt mer enn bare trær.


Da Energigården ble etablert som et kompetansesenter for bioenergi tidlig på nittitallet, var det ønskelig å få Knut med på laget.  Han var gjennom årene en svært aktiv deltaker i senterets prosjektråd, og bidro med sin innsikt og sitt omfattende nettverk til at Energigården utviklet seg til å bli et aktivt samlingssted for hele bioenergibransjen.  Som styremedlem gjorde Knut en stor innsats for Energigården helt fram til sine aller siste dager. Personlig vil jeg savne ham dypt, senteret vårt kan ikke lenger støtte seg til hans innsiktfulle råd, men sporene han har satt etter seg vil holde seg i lang, lang tid.

 

Erik Eid Hohle

Energigården